Skip to content

OM REGELEN SOM IKKE PASSER INN I DET NORSKE ARBEIDSLIV. DEN SÅKALTE «TILGJENGELIGHETSTID».

Jeg har tidligere skrevet om at godssjåfører kun har krav på lønn for aktiviteter som i arbeidstidsdirektivets forstand regnes som «arbeidstid». Hvilepauser (herunder lovpålagte pauser) og tilgjengelighetsperioder faller ikke inn under begrepet «arbeidstid». Lønnsplikt blir derfor – paradoksalt nok – ikke utløst.

I praksis kan det medgå mye tilgjengelighetstid, f.eks. i tilfelle dårlig logistikk som den enkelte sjåføren har liten eller ingen innvirkning på. Regelen om «tilgjengelighetstid» innebærer at sjåføren plikter å vente gratis, med mindre arbeidsgiver på avtalemessig grunnlag har påtatt seg å betale lønn for disse periodene.

La oss se nærmere på regelens innhold:

Forskrift om arbeidstid for sjåfører og andre innenfor vegtransport §5 punkt 2 definerer begrepet «perioder arbeidstakeren er tilgjengelig» slik: 

2. 

a. Andre perioder enn pauser og hviletid der det ikke kreves at arbeidstakeren oppholder seg på arbeidsplassen sin, men kan anmodes om å påta seg kjøring, fortsette med kjøring eller påta seg annet arbeid. Dette gjelder bl.a. reisetid med ferje eller tog når kjøretøyet er om bord i ferja eller toget, ventetid ved grenser og ventetid som følge av trafikkforbud. Disse periodene skal være kjent for arbeidstakeren på forhånd, og arbeidstakeren skal være kjent med hvor lenge de kan forventes å vare.

b. Tid som går med til opphold ved siden av føreren eller i køye mens kjøretøyet er i bevegelse når det er flere arbeidstakere i samme kjøretøy.

Ordlyden i forskriftens §5 punkt 2 bokstav a) tilsier at det ikke kan kreves at sjåfører oppholder seg i kjøretøyet, men at de fritt kan velge å avholde sine tilgjengelighetsperioder i kjøretøyet. Det er også naturlig at de gjør det, fordi at sjåførene på kort varsel kan anmodes om å påta seg kjøring evt påta seg annet arbeid.

Tilsvarende regel finnes i direktiv 2002/15/EF (arbeidstidsdirektivet) art. 3 bokstav b).

Forutsetningen for at denne delen av arbeidsdagen skal anses som «perioder arbeidstakeren er tilgjengelig» er iht Forskrift om arbeidstid for sjåfører og andre innenfor vegtransport §5 punkt 2 bokstav a) at «[d]isse periodene skal være kjent for arbeidstakeren på forhånd, og arbeidstakeren skal være kjent med hvor lenge de kan forventes å vare.»

Direktiv 2002/15/EF art. 3 bokstav b) fastslår at det er tilstrekkelig at sjåførene får kunnskap om disse periodene «anten før avreise eller rett før den aktuelle perioden faktisk tek til»:

«Desse periodane skal vere kjende for den mobile arbeidstakaren på førehand, og det skal òg vere kjent for han eller henne kor lenge dei kan ventast å vare, dvs. anten før avreise eller rett før den aktuelle perioden faktisk tek til, eller på dei allmenne vilkåra som er fastsette etter forhandlingar mellom partane i arbeidslivet og/eller på dei vilkåra som er fastsette i lovgjevinga i medlemsstatane.» 

Det er dermed en forholdsvis lav terskel for å komme inn under definisjonen av «tilgjengelighetstid».

«Tilgjengelighetstid» er ikke arbeidstid, jf Forskrift om arbeidstid for sjåfører og andre innenfor vegtransport §5 punkt 1 in fine. Lønnsplikt foreligger derfor ikke.

Denne EU-/EØS-rettslige regelen gjelder som norsk lov. Uvirkelig, men sant. Og så lenge det ikke er innført norske særregler som bedrer godssjåførers rettsstilling i Norge, må de fortsette å arbeide under de felleseuropeiske arbeidsvilkårene, herunder stå til arbeidsgivers disposisjon GRATIS.

Jeg tør på denne bakgrunn å stille et retorisk spørsmål om hvem som i realiteten driver den mye omtalte sosiale dumping overfor godssjåfører i Norge?

Advokat Sandra Latotinaite har bred faglig fordypning innen EU-/EØS-regelverk som regulerer både transportselskapenes og godssjåførenes rettigheter og plikter knyttet til temaene fartsskriver, arbeidstid og lønn. Ta kontakt for rådgivning og veiledning: sandra@latotinaite.no

Opphavsrett. Alt av innhold til latotinaite.no er beskyttet av åndsverkloven. Enhver ettergivelse skal skje innenfor lovens rammer og tillatelser, noe som blant annet medfører at kopiering av nettsidene i profesjonell sammenheng er strengt forbudt. Kopiering og ettergivelse i profesjonell sammenheng vil bli håndhevet strengt.